Ph_blue-ray
Bubby (som spilles av Nicholas Hope. Funfact: Han bor i Oslo og har regissert og spilt i en hel rekke teateroppsetninger fra tidlig 80-tall til 2000-tallet.) vil jeg tro er noe oppi førti-årene. Han er jo selfølgelig kraftig tilbakestående, og dreper først katten sin med Gladpack, noe som jeg tror var med et uhell, eller at han ikke visste at katten døde av å ikke få puste. Men ihvertfall...nok om det. Han finner i hvertfall ut at katten dør og et par minutter ut i filmen møter han sin far som han ikke har sett. Faren og moren har høylytt sex, og sovner, dermed bestemmer han seg for å surre gladpack rundt hodet til begge foreldrene. De dør umiddelbart. Bubby går ut ytterdøren. Han hiver etter pusten (noe som er logisk siden han helt siden han var liten har blitt fortalt at han ikke får puste uten gassmaske. Placebo-effekt, barn). Resten får dere finne ut selv. Se filmen. Innmari rar, ganske ekkel, og til tider skummel, men sinnsykt underholdene. Men hvis du ikke liker surrealistiske filmer så kommer du ikke til å ha noe glede av den
beklager hvis det ble litt rotete, er ekstremt trøtt i hue.
En god og sterk film. Så den på TIFF i 2010, og den sitter fortsatt godt.
SvarSlettiselin: fett!
SvarSlett