Men det er ikke alle som elsker at jeg elsker det

jeg føler at jeg skriver litt for mye om det her

Jeg kom til å tenke på en ting. Eller.. jeg tenker veldig ofte på dette. Alle disse bloggreiene. Det er kjempegøy, og jeg elsker oppmerksomheten jeg får for det. Selv om det ikke er mengder med oppmerksomhet, så er det gøy å få litt i alle fall. Jeg føler meg verdsatt. Jeg føler meg kul, smart, og ja.. det er en bra følelse når "famous" kind of folk legger merke til meg, og liker det jeg driver med. Det er kjempekult. Men det er også litt skummelt. Jeg setter VELDIG stor pris på å bli invitert til eventer, og sånne ting. Skal jeg være ærlig så elsker jeg det. Men det er ikke alle som elsker at jeg elsker det.

V vil ikke at jeg skal inn i fashionbransjen fordi hun er redd for å miste meg, eller at jeg mister henne. I & I unner meg det og syns det er kjempegøy, det er jo koselig. E syns det også er gøy, jeg liker at de unner meg ting. Men jeg er ikke helt sikker på at de gjør det. Snakker jeg for mye om det? Snakker jeg for mye om de fashiongreiene? . Uansett hvor dumt eller overfladisk det høres ut så er dette den største interessen min. Jeg kan ikke skifte interesser bare fordi noen av vennene mine ikke liker det. Dette er MEG, ikke dem. Jeg skal ikke la de bestemme over hva jeg skal drive med. Eller hva jeg skal like, eller ikke like. Noen ganger må jeg anstrenge meg for å ikke snakke for mye om det. Men det er så vanskelig. Selv om jeg har MANGE andre interesser. Jeg tar jo ikke fashion så innmari seriøst. Det er jo ikke jobben min, eller noe sånt. Men siden det har blitt litt oppmerksomhet rundt bloggen, og interessene mine, så er det litt vanskelig å ikke tenke på det. Det bør dere jo forstå.

Dette er det jeg sannsynligvis kommer til å ende opp som. Eller, fashionbransjen er den bransjen jeg mest sannsynlig kommer til å ende opp i. Med mindre det skjer en drastig vending i interessene mine. Noe jeg tviler på. Jeg elsker dette, jeg gjør det virkelig.

Jeg har oppfylt noen små biter av drømmen min. Men det er en stemme inni hodet mitt som sier at jeg ikke kommer til å oppnå det, at jeg ikke greier å få til det jeg vil. For det er så usannsynlig at JEG, av alle mennesker skal få det til. Hvorfor meg liksom? Det jeg tenker er at det kommer ikke an på hvor fort jeg oppnår drømmen, det er at jeg er redd for at det ikke kommer til å skje. At det jeg har oppnådd nå bare blir glemt om fem år.

Marie Amanda skrev en skikkelig oppmuntrende post på wallen min på facebook:

"Til alle som baksnakker Maria fordi hun tør å gå i andre klær enn dere: Håper dere griner når dere ser hva denne flotte 13åringen har fått til og kommer til å oppnå. Hun er bedre enn dere hele gjengen. Så da kan dere bare sitte i de kjedelige Wowgenserene deres å sutre"

Det hjelper sånn når jeg får høre sånt. Det løfter meg opp når jeg ligger i grøfta og har dårlig selvtillit. Men jeg må bare ha bein i nesa, og ikke la dårlige venner trekke meg nedover. For det er så mange freshe folk som digger det jeg driver med. Så "keep the faith" , jeg må tro på meg selv, og bare fortsette!

<3>